Hvordan ble jeg kontaktlinsebruker?

Eller et par briller har aldri vært en gnist og en sørgelig fiasko

Min sak startet ganske klassisk: i de lavere klassene på barneskolen, merket de under en legeundersøkelse (som jeg allerede visste, men jeg tenkte jeg skulle holde det for meg selv...) at jeg trengte briller. Og med det uttalte de en dødsdom for meg, for som 9-10-åring var jeg overbevist om at så snart briller ble satt på ansiktet mitt, ville bakken åpne seg under meg, eller i det minste gulvet i klasserommet hvis jeg måtte reise meg for å svare foran klassen.

Men det var ingenting å gjøre, legen foreskrev briller, og jeg nøt gleden av å kunne velge innfatningen (lakserosa), den (ikke i det hele tatt) matchende lilla brilleglasset, og det enda mer lilla etuiet. Jeg likte alt dette veldig godt den gangen, helt til jeg innså neste dag at jeg måtte gå på skolen i dette fargerike mirakelet, ingen eventyr!

Jeg begynte å bruke briller og selv om ingen mobbet meg for det (til mine klassekameraters ære), hatet jeg det grundig. Jeg så utvilsomt tavlen bedre med det, men det gled ned, nesen min svettet under det, jeg måtte stadig lete etter det hjemme, jeg satte meg til og med på det noen ganger, alt i alt kan jeg si at forholdet vårt ikke var skyfritt. Min kjære mor trodde jeg ville venne meg til det, men det ville jeg absolutt ikke, tenkte jeg... og jeg hadde rett.

Vi kjempet mot hverandre i noen år, brillene og jeg (og min mor), så en dag ble jeg lei av det og tok dem aldri på igjen. Selvfølgelig var det konsekvenser utover foreldrenes skjenn, for jeg kunne ikke se tavlen, eller TV-en på avstand, dessuten ble synet mitt verre. Den elendige tilstanden varte til jeg var 18 år, da jeg en morgen våknet og visste at jeg skulle få kontaktlinser!

Så jeg gikk til en øyelegeavtale, hvor de etter en undersøkelse fastslo at jeg var egnet til å bruke kontaktlinser (takket være Guds forsyn og formen på øyeeplene mine). De fastsatte styrken, og jeg måtte delta på treningsøkter hvor de viste meg alle triksene for å sette inn, ta ut og ta vare på linsen.

I de første ukene var det å sette inn linsen om morgenen et ekstra punkt på dagsordenen, jeg sto opp en halvtime tidligere og det tok omtrent det femtende forsøket å be den lille bedrageren inn i øyet mitt, men så åpnet verden seg alltid: jeg bare så meg rundt og leste de minste bokstavene, enten jeg trengte det eller ikke. Som et resultat utvidet min kunnskap seg både om linsebruk og om kontaktinformasjonen til selskapet som produserte gasskjeler.

Dette var for mer enn 10 år siden nå. Kontaktlinser utvikler seg stadig, blir mer og mer komfortable, lettere å håndtere, så de kan trygt velges av de som ikke har ekstra 30 minutter om morgenen til en linsetryllingsøkt, men fortsatt ønsker den uvurderlige følelsen av frihet og komfort som en kontaktlinse kan gi!